Salmakertunet 3-5

Når vi velger å bosette oss i et fellesskap som i en boligblokk, sier man samtidig ja til at man aksepterer andre mennesker, ulike mennesker og forskjellige behov. Noen har behov for å beplante ballkonger med mer eller mindre pene blomster, andre har prydgjenstander som andre synes er mindre pene, mens noen er glad i musikk synes andre det er som støy å regne.

Det minste man kan forvente når voksne mennesker bor sammen i et fellesskap er at det utvikler seg en kultur hvor man kommuniserer med hverandre som siviliserte mennesker, snakker til hverandre fremfor om hverandre, og at måten man henvender seg til naboer på er innenfor folkeskikkens rammer.

Det siste halvannet året har vi gjentatte ganger mottatt klager fra personer som mener naboer sørger for høye lyder og støy. Noen påstår at andre spiller musikk sent og tidlig, og at dette forstyrrer dem både på kvelds- og nattetid. Vi har opplevd sameiermøte hvor en av våre naboer har blitt gjenstand for klagesak til generalforsamlingen, en annen har opplevd å bli klaget inn for styret fordi musikken fra leiligheten i etasjen under var for høy. Det klages på at naboer går med sko innendørs, og det klages på at hjemmesykepleien ringer på hos naboer om natten.

Selv ble jeg, for første gang etter to og et halvt år på tunet, kontaktet av nærmeste nabo en lørdag ettermiddag. Uten forvarsel hører jeg en person rope ”Er du tunghørt?”. Overraskelsen var stor da jeg oppdaget at spørsmålet ble stilt til meg. Jeg satt med dagens avis i sommersolen på terrassen med musikk på i bakgrunnen. Dette ble tydelig for mye for vedkommende, som forsvant inn før jeg fikk tid til å svare, derfor gikk jeg for å snakke med vedkommende. På spørsmål om han hadde noe å snakke med meg om fikk jeg vite at det kun var bråk med meg, natt og dag var det støy fra min leilighet. Det er vel begrenset hva et voksent enslig menneske kan klare å gi fra seg av lyd. Jeg er for det meste alene, har aldri hatt nattlige festligheter og påberoper å være rimelig sivilisert. Derfor ga dette støtet til å gjøre et forsøk på å få slutt på denne triste ukulturen, før Salmakertunet fraflyttes av alle som ennå anser boligen sin som et sted man kan leve og ha det hyggelig. Et sted man kan hygge seg med musikk og en koselig prat både med venner og naboer, uten at dette skal irritere andre beboere med lange ører.  

Dette er ment som en oppfordring til alle om å ta hensyn til hverandre, akseptere at vi alle gir fra oss ulike lyder i et tett nettverk, og at vi alle tar høyde for å snakke hyggelig til og med hverandre. Kun denne formen for samvær kan bidra til et hyggelig sted å bo for folk i alle aldre og med ulike behov.

Sølvi Leander
Styreleder